Quiting Stanford

I Arne Krokans bloggartikkel Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford, forteller han om utfordringer mange pedagoger møter når de vil endre pedagogisk praksis. I Krokans artikkel eksemplifiseres dette gjennom en historie om en Stanford professor Sebastian Thun som slutter på grunn av at han ikke mener Universitet har noen fremtid som studieinstitusjon. Etter erfaringer med nettbaserte åpne studier, har han nå begynt med dette hos Udacity.

Så spørsmålet mitt blir, hvorfor velger en professor på et av verdens mest kjente utdanningsinstitusjoner å si opp jobben og gå over til en ukjent, foreløpig lavt profilert, utdanningsinstitusjon som tilbyr gratis kurs?

Er det studieinstitusjonene som ikke klarer å henge med i en rivende utvikling, vil mange spørre seg? Jeg tror dessverre spørsmålet heller er om studieinstitusjonene noen gang har hengt med i utviklingen?

Når jeg stiller dette spørsmålet så gjøre jeg det ut i fra de erfaringene jeg har fra norsk høyskolenivå. Jeg tror det gjøres mange innovative grep på høyskoler og universiteter utenlands. Jeg har tatt en del fag på universitetet, på forskjellige fakulteter, og felles for de alle er at de er basert på tavleundervisning. Eksamen er i form av en skriftlig eksamen. En eneste gang har jeg vært i en muntlig eksamenssituasjon. Og den mest «alternative» undervisningsformen jeg har opplevd er en organisert kollokviegruppe på et filosofistudium. I etterutdanning har jeg derimot opplevd noe mer variasjon i eksamensform. Men det tror jeg er beror mye på at det rent praktisk ikke lar seg gjøre å samle deltagerne til felles eksamener.

Jeg tror rett og slett at høyt kvalifiserte professorer ofte ikke er de som er best til å undervise på lavere høyskolenivå. De har ikke studert til å bli professorer for å undervise. De vil forske. Og de vil ha sin akademiske frihet til å gjøre det. Men så er det dessverre noe som heter undervisningsplikt. Og hva høres mest spennende ut frihet eller plikt?

Tenk om universitetene brukte like mye av sine ressurser på å skape topp kvalifiserte pedagoger som de bruker på professorers forskning. Da ville sannsynligvis også de som står på trappene til å bli professorer være bedre rustet gjennom å ha vært med på et bedre undervisningsopplegg.

Det er også et tankekors at de som har vært gjennom en type undervisning ofte er de som skal videreføre den på samme institusjon? Hvordan skaffer disse seg nye impulser utenfra? Hvordan kan undervisningen relateres til arbeidslivet og et mangfoldig samfunn når de som underviser på universitetene ofte ikke kjenner andre institusjoner enn sin egen?

Jeg tror høyskoler og universiteter fremover blir nødt til å bli mer oppfinnsomme når det kommer til pedagogiske grep. Verden blir stadig mindre og mindre, og konkurransen utenfra vil bli mer merkbar. Pedagoger bør kunne sette fagstoffet inn i flere kontekster. Dette gjøres best ved at forskjellige mennesker fra forskjellige miljøer bidrar. Samtidig så må det også være slik at man lærer verktøyene slik at man kan omforme teori til handling. I dag nøyer mange seg med å gjengi teorien. Og det kan vi vel strengt tatt lese i en bok??

Skal vi dele?

Pauls Boutins artikkel ”The Law of Online Sharing” I MIT technologi review tar for seg Mark Zuckerbergs påstand om at det den enkelte av oss vil dele på nettet vil double seg for hvert år som går. Denne påstanden omtales nå som ”Zuckerbergs lov”, og det antas at ideen er hentet fra ”Moores lov”(Gordon Moore). Denne loven sier at antall transistorer i bruk vil doubles hvert annet år.

Boutin mener Zuckerberg og hans Facebook på kort sikt vil ha rett i denne antagelsen, og at dette er en god måte å tenke omkring fenomenet sosial deling. Boutin mener allikevel at dette kun fungerer som en forklaring i vår samtid og et par år fremover. Han henter støtte i sin påstand i Gordon Moores utsagn om hans egen lov: “Gordon Moore put it well in 2005 when reflecting on the success of his own law: “It can’t continue forever. The nature of exponentials is that you push them out and eventually disaster happens.”

Boutin gir i sin artikkel en del eksempler på at ikke sosialdeling alltid vekker interesse, og at den totale tiden vi har til rådighet i seg selv vil stoppe en evig fordobling av hva vi deler i fremtiden.

Det jeg synes Boutin mangler i sin artikkel er å si diskutere Zuckerbergs uttalelser ut i fra et markedsføringsperspektiv.  Det å få en uttalelse omtalt som en lov, om at all sosial deling vil dobles hvert år, er gull verdt for den største sosiale delingsplattformen av alle. Det ble neppe færre annonsekroner til Facebook etter at denne ”loven” kom. Er det ikke mer naturlig å se på Zuckerbergs uttalelser som et rent markedsføringsstunt?

Videre sier Boutin lite om sosial deling er et bra eller ikke.

Ut fra et utviklingsperspektiv mener jeg det både er et gode og et onde. Dyre løsninger blir billigere ettersom alt kan skaffes gjennom deling, lovelig eller ikke. Eksempelvis har vi sett at patenterte medisiner ikke blir tilgjengelig for mennesker i fattige land, ettersom markedet ikke er lønnsomt for I-landsprodusenter. Denne form for patentbeskyttelse vil bli vanskeligere i fremtiden. Enten må de selge medisiner rimelig nok i U-land, ellers så vil de bli kopiert.
Vi ser også at deling av kunnskap gjøres globalt. Eksempelvis gjennom MOOCer, som jeg har omtalt i et tidligere bloginnlegg, eller gjennom direkte forespørsler om informasjon via sosiale nettverk.

Jo flere som deler kunnskap sammen, desto bedre løsninger vil sannsynligvis komme. Rett og slett fordi flere hoder tenker bedre enn få.

Men jeg ser også ulemper. Mange har og kan komme til å miste sitt levebrød. Spesielt ser jeg utfordringer for en del av de kreative yrkene. Kunstnere blir lett kopiert og det de tidligere solgte kan folk få gratis eller nesten gratis.

Jeg betaler nå kroner 100 per måned for å høre all den musikken jeg vil. Tidligere kjøpte jeg musikk for et sted mellom 500-1000 kroner i måneden. 100 kroner fordelt på flere hundre artister, versus 750 kroner fordelt på 5 artister blir to helt forskjellige regnestykker. Tilsvarende eksempler kan vi finne i andre kunstbransjer. Vil dette på sikt skape et dårligere kunsttilbud?

Penger kan være drivkreftene bak mange innovative ideer og løsninger. Folk som er vant med å operere utenom nettet vil finne det vanskelig å omstille seg til de mekanismene som fungere på nettet.  Jeg er redd mange gode ideer ikke kommer til syne i det nye nettmarkedet. Nettmarkedet gjør at små bedrifter og enkeltpersoner i større grad enn før må gjøre seg synelig på nettet, blant annet gjennom deling. Med andre ord tror jeg det fort kan bli viktigere å kunne mekanismene som styrer oppmerksomheten på nettet, enn å ha kvalitet på sine produkter. Og det er kanskje ikke den utvikling vi vil ha?

Hvorfor ingen norske MOOC studier?

Massively Open Online Classes(MOOC) er åpne e-læringskurs som er tilgjengelig for alle. Med tilgjengelig menes at alle som har en pc eller nettbrett og nettilgang kan delta, uansett hvor i verden du måtte være. Kursene er som oftest helt gratis. Disse kursene ble for alvor tatt i bruk i 2008, men først i 2012 har det virkelig tatt av. I dag snakkes det om to varianter av MOOCer, hvor den ene er veldig deltagerbasert(cMOOC) og den andre er mer likt et formelt høyskolekurs med en mer toveis kommunikasjon(MOOCx) mellom ”lærer” og deltager.

Ved siden av at kursene er gratis og åpne for alle, gir de fleste MOOCene deg anledning til å se forlesningene når du vil og gjøre øvingsoppgavene når du vil. Så hvorfor er ikke alle norske studier tilgjengelig som MOOCer når det er så mange fordeler?

Jeg er redd innføring av MOOCstudier ikke kommer før det er tvingende nødvendig. Dersom endringer skal gjøres vil noen måtte tenke nytt, handle nytt og tilpasse seg noe nytt. Våre ”trygge og kjente” strukturer på høyskoler og universiteter er det vanskelige å rokke ved. Mange vil være skeptiske til forandring når undervisningen tilsynelatende fungerer godt. Jeg tror også den enkelte universitetsansattes ”akademiske frihet” ofte er til hinder for at universiteter og høyskoler samlet jobber for å skape moderne læringsarenaer.

På den annen side vil MOOC, dersom dette blir den suksessen det ser ut til å bli, gi tilnærmet like muligheter for utdanning for mennesker over hele verden. Som oljerikt I-land vil vi fort miste vårt fortrinn med utdanning til alle. Jeg er helt sikker på at mange kunnskapshungrige personer fra U-land vil gripe denne sjansen de endelig får. Videre kan norske studiesteder få en utfordring med at folk heller følger undervisningen via MOOCer hos professorer på Havard eller Stanford enn faste forelesningstimer på NTNU eller UiO. Da vil norske studiesteder komme i en konkurransesituasjon med alle studiesteder over hele verden. Og da fremtvinges spørsmålet om hva som skal til for å innføre MOOC, heller enn om man skal ha MOOC.

Mye av problemet med å gjøre forandringer i utdanningssystemet er at systemet er basert på en tenkning som tilsier at vi begynner på skolen for å bli kvalifisert til en fast og varig jobb. Utdanningen gir oss papirer som skal kunne dokumentere hva vi kan etter endt utdanning. Men slik arbeidslivet er for de fleste forventes det i større grad at medarbeidere er innstilt på livslang læring, og at man har kunnskap nok til å tilpasse seg endringer. Hva man lærte under sitt udanningsløp i ung alder tror jeg vil ha mindre å si i fremtiden. Derimot vil det blir viktig at man til enhver tid er oppdatert og endringsvillig. Og til disse formålene er MOOCstudier og kurs meget gode verktøy. Men per i dag tror jeg ikke MOOC modellen passer til et studieforløp som bachelor- og mastergrad, ettersom den er lite formell og veldig fri og åpen i sin form.

Tilslutt vil jeg anbefale deg å se på https://www.coursera.org/#courses. Vil tro du finner et, eller ganske mange, kurs som er interessant også for deg. Selv er jeg med på kurset ”Think again: How to reason and argue” https://class.coursera.org/thinkagain-2012-001/wiki/view?page=aboutus . Bli med, det er alltid plass til flere studenter!

Læreren i det digitale nettsamfunnet.

I Arne Krokans bloginnlegg «fra jordbrukssamfunn til digitalt nettsamfunn» går forfatteren gjennom noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste 200 årene. Artikkelen tar for seg mange endringer som vi står foran(eller midt i) når vi nå er på vei inn i det han kaller «det digitale nettsamfunnet». I det digitale nettsamfunnet er all informasjon tilgjengliggjort globalt, noe som gjør at det må tenkes nytt dersom man ønsker å nå frem med sitt budskap. Disse endringene har gjort at konkurransen om folks oppmerksomhet har fått helt nye regler.

Som pedagog vet jeg at man må jobbe for å få og beholde elevers oppmerksomhet. Og hva er det jeg som lærer skal kunne bidra med når allverdens kunnskap er tilgjengelig ved noen tastetrykk?

I det digitale nettsamfunnet finnes gode pedagogiske e-læringsprogrammer som gjør at den mattehatende eleven «spiller» seg god i matte, uten å forstå at han eller hun lærer matte. Selv har jeg hatt glede av å lære språk på pendlertoget via min smarttelefon. Tavleundervisningen har vært avleggs lenge, men blir ikke mindre avleggs når samlæring og oppgaveløsning gjøres via møteplasser på nettet. Hva skal egentlig lærerne bidra med i den fremtidige skolen?

Jeg mener ikke læreren som funksjon er død. Men lærerne bør bruke mindre tid som formidlere av kunnskap, og gå mer over i en rolle hvor de lærer bort hvordan elevene skal tilegne seg og bruke kunnskapen. De må fungere som fasilitatorer for elevenes egen læring. Vi må vekke til live igjen Sokrates sin «forløsningskunst«, hvor elevene selv finner svar ved hjelp av lærernes fasilitering av problemstillinger og oppgaver. Å finne frem til svar selv skaper motivasjon, gjennom at man har mestret en utfordring og får nært eierskap til egen problemløsning. Kunnskap frembrakt på denne måten huskes mye bedre enn det man hører fra en lærer eller leser  i en bok. Samtidig har jeg tro på at man får prøvd ut flere alternative måter å løse oppgaver på. Sannsynligheten for at det digitale nettsamfunnets verktøy blir tatt i bruk tror jeg også er større dersom man har en mer åpen tilnærning til oppgavene som skal løses.

Lærene bør legge til rette for å øve på hvordan oppgaver løses i dagens arbeidsliv. Jeg kan ikke selv huske å ha vært i noe som ligner tavleundervisning i en arbeidssituasjon. Det må legges til rette for at elever og studenter kan få innblikk i hvordan oppgaver løses i arbeidslivet. Dette forutsetter at skolen jobber tett med arbeidsplasser lokalt.

Et ofte brukt argument mot å gjøre endringer i skolen er at dette vil gå for mye på bekostning av utvikling av basisferdigheter som skriving, lesing, matte og fremmedspråk. Jeg tror det å se fag tatt i praktisk bruk vil kunne kompensere for noe færre timer i de nevnte basisfag. Man vil kunne se hvordan teorien er relevant i hverdagen. Samtidig som man vil bygge en viss kompetanse og forståelse for hvordan oppgaveløsning fungerer i arbeidslivet.

Tall for 2011 viser at kun 70,5% får studiekompetanse etter tre år på videregående skole. Kanskje skolen ikke er relevant nok til det livet elevene  lever og det de vil møte i et fremtidig yrkesliv. Det dagens skole helt sikkert klarer er å få til er å utdannet nye læreremner som kan underviser på samme måte som lærerne gjør i dag. Men det er kanskje ikke bare lærere vi trenger?

Hjelp!

Jeg er blitt 40 år, og har ventet på at midtlivskrisen skal komme for fullt. I dag kom den. Har vært på kurs om sosial medier. Ja, nå føler jeg meg temmelig gammel.
Må bare krumme nakken og lære en «helt» ny verden å kjenne. Derfor er nå mitt første blogginnlegg på «lufta». Eller heter det «eteren»?